Appell: Prabu, Bergen4Palestine
Kamarater!
Jeg vil gjerne lese et dikt først og så lese noe jeg skrev for i dag.
Fra dagboken til en nesten-fireåring
I morgen skal bandasjene av.
Jeg lurer på om jeg vil se
en halv appelsin,
et halvt eple,
halve ansiktet til mamma
Er det det jeg vil se
med mitt ene gjenværende øye?
Jeg så ikke kulen,
men kjente smerten eksplodere
i hodet mitt.
Hans bilde forsvinner ikke—
soldaten med en stor pistol,
han med et blikk i øynene,
som jeg ikke kunne forstå.
Jeg kan se ham så tydelig
også med øynene lukket—
kanskje inni hodene våre
det finnes et reserve-par med øyne
for å erstatte de vi mister.
Neste måned, på bursdagen min,
skal jeg få et helt nytt glassøye,
kanskje ting vil se
runde og fete ut i midten, da? —
jeg har sett gjennom alle klinkekulene mine,
de fikk verden til å se merkelig ut.
Jeg hører en ni måneder gammel baby
også har mistet et øye.
Jeg lurer på om det var samme soldaten
som skjøt henne også—
en soldat som leter etter små jenter
som ser ham i øynene—
jeg er gammel nok, nesten fire,
jeg har sett nok av livet,
men hun er bare en baby
som ikke visste bedre.
— Hanan Mikha’il Ashrawi
Jeg er gammel nok, nesten fire,
Jeg har sett nok av livet,
men hun er bare en baby
som ikke visste bedre.Hanan mikha’il ashrawi
Hvordan konfronterer man et slikt dikt? Med tanke på at vi lenge har visst at hvert ord der er en ubestridelig virkelighet som er bare omrepresentert i form av alfabet?
- For det første: “Jeg er gammel nok, nesten fire, jeg har sett nok av livet” — Hvor sjokkert må man bli når “nesten-fire” er assosiert med “gammel nok, har sett nok av livet”?
- Hvordan møte et lite barn som forstår at en så brutal vold som den selv har opplevd, ikke må påføres en annen person, langt mindre en baby? Og en voksen som kan sende en kule rett gjennom den svært ømme forståelsen?
- Hvordan konfrontere faktum at vi står i en stat som er sterk- og rik nok til å kreve en plass ved imperialistenes bord, men hevder at den er svak og hjelpeløs foran et land staten selv har støttet kontinuerlig og konsekvent.
- Og at vi vet de 150 tusen millioner fra ett fond, overskudd fra salg av krigsmaskineri, utbytte fra å mate den røverstaten, og slike penger – det er disse som får denne statens tunge delt i to?
Bør ikke dette være vår kollektive eksistensielle krise? Har vi fått noe mer enn skuldertrekk-emojier med varierende intensitet som svar på våre rop om at “barn i Gaza har rett til å leve”?
Handala, den stakkars barfot-flyktningen med pistrete hår, fyller enda et grusomt år igjen i dag. Guttens livshistorie er uatskillelig fra skaperen Naji al-Alis liv, som ble født i den palestinske landsbyen al-Shajara. Da han var ti år gammel, ble familien hans utvist, og al-Ali vokste opp i flyktningleirer i Libanon. Som voksen tegnet han politiske karikaturer for aviser i Kuwait og Libanon, og etter hvert også for den internasjonale utgaven av den kuwaitiske avisen al-Qabas i London. Han avdekka realiteten av ulikhet og fattigdom; politisk korrupsjon og maktmisbruk; om samarbeid mellom “Petro-dollar-araberne” og imperialisme. Han gjorde narr av Khomeini, Yasser Arafats offisielle biograf, den voksende byråkratiet i PLO, og hykleri blant bourgeoise- og petite-bourgeoise palestinere. Han var ubarmhjertig i sin kritikk av Israel og amerikansk imperialisme.
Handala er på mange måter som en palestinsk Che Guevara – hans bilde har gjennomsyret kultur og motstandsbevegelser verden over. Men det er våre svar på disse spørsmålene som vil frigjøre ham fra graffiti, plakater, klistremerker, nøkkelringer, kaffekopper og T-skjorter og hjelpe ham med å snu seg, og til slutt, gjøre oss verdige av hans dyrebare smil og kjærlige blikk.
Handala er et symbol på standhaftighet og motstand, men han er også en partisk figur. “Jeg blir anklaget for å være partisk, og jeg benekter det ikke”, sa al-Ali, “Jeg er fra Ain al-Hilweh, en leir som alle andre leirer. De som var i leirene var folk fra landsbyer i Palestina. De var ikke kjøpmenn eller jordeiere. De var bønder. Når de mistet gården sin, mistet de livene sine. Jeg er ikke nøytral“, sa al-Ali, “Jeg står på de fattiges side“. Handala er derfor et levende vitne til ikke bare den forferdelige lidelsen som palestinere utsettes for av Israel, men også til klasse-bevisstheten i den gyldne æraen av palestinske sosialister.
Handala er alltid sett mens han betrakter en grusomme scene i stillhet. Av og til hever han en hånd for å vifte med et sverd eller et flagg, eller for å tilby blomster. Ellers er hendene hans fast låst bak ryggen fordi han ikke vil tilby sin hånd til de som har satt ham i denne situasjonen. I solidaritetsarbeid hører vi spørsmål:som “Hvor lenge må Handala vente? Når vil han snu”, som om selv det er ansvaret til det stakkars gutten!
Jeg er uenig.. jeg mener at selv om han ser ut til å vente, mobiliserer Handala aktivt for en identitet i en fremtidig Palestina – uten ulikhet – akkurat som sosialister som al-Ali forestilte seg, og ble martyrer for. Jeg synes de mer passende spørsmålene burde være:
- Hva gjør vi for å hjelpe gutten med å senke skuldrene, lås opp de faste, sammen flettede hendene bak ryggen, og snu seg rundt?
- Gjør vi alt vi kan?
- Reflekterer vi nok over våre privilegier og prioriteringer?
- Samarbeider vi sterkt nok med hverandre?
Hvordan vil han føle det – hvis han snur seg rundt i dag – og ser at vi, “i enhetens navn”, faktisk “står delt” i stedet – med én grunn eller annen, for å ikke samarbeide med hverandre?”
…selv om han ser ut til å vente, mobiliserer Handala aktivt for en identitet i en fremtidig Palestina – uten ulikhet – akkurat som sosialister som al-Ali forestilte seg, og ble martyrer for
Handala er på mange måter som en palestinsk Che Guevara – hans bilde har gjennomsyret kultur og motstandsbevegelser verden over. Men det er våre svar på disse spørsmålene som vil frigjøre ham fra graffiti, plakater, klistremerker, nøkkelringer, kaffekopper og T-skjorter og hjelpe ham med å snu seg, og til slutt, gjøre oss verdige av hans dyrebare smil og kjærlige blikk.
Styrk den internasjonale solidaritet!
Lenge leve motstandskampen!!
There is only one solution – Intifada revolution!!!