Kamerater!

Vi har samlet i dag for å markere 1årsdagen siden krigen brøt ut i Sudan. Mange har blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Noen få heldige har klarte å flytte trygt til utlandet. Men de fleste uheldige vandrer fra landsby til landsby på jakt etter et trygt fluktseted, de fleste har funnet seg selv i nabolandet Egypt. Der har kapitalistene allerede kuttet lønningene til deres arbeidere — de vet at denne sudanske katastrofen fører til tilstrømningen av sudanske flyktninger som betyr tilstrømming av billig arbeidskraft.

Mohammed Mohammed er en av dem. Hudfargen hans hindret ham i å komme inn i Egypt. Fargen på passet hans utelukket ham også fra tryggheten i Vesten. Det, og det faktum at han er helt blakk. Uten hell i nord trakk han seg sørover til Al-Jazira-staten, der han bosatte seg i en beskjeden landsby og skaffet seg en jobb som busskonduktør etter mye strev. Sammen med mange andre ting har borgerkrigen i Sudan ødelagt kommunikasjonsinfrastrukturen. Knappheten gir enhver mulighet til å kontakte Mohammed en spesiell rikdom. Derfor er hans siste melding veldig interessant og veldig avgjørende for oss. Han skrev — “Palestine will rise again!“. Ja, det var hans siste melding — “Palestine will rise again!“.

…frigjøringen av den olivengrønne jorden vil kollapse hegemoniet til petrodollaren; kollapse den moderne slaveriet i form av Kafala-systemet; kollapse hjelpesektoren som viser bilder av de fattige for å finansiere overdådige fester i lukkede områder; kollapse de skjulte internasjonale domstolene som straffer nasjonalisering i den globale sør; Ikke bare det, aliierte med al Burhan er Israel en direkte krigsprofitør fra det som skjer i Sudan akkurat nå!

Med tanke på hans omstendigheter, er den dypt radikal. Her har vi en mann som er fordrevet og forvirret av Sudans politiske uro; som prøver å få endene til å møtes ved å stå i døren til en buss — som kjører fra støvete landsby til krigsuttørket landsby — for å plukke opp og transportere sine medflyktninger — folk som også er like fortapte og vandrende. For Mohammed hans trøst i fortvilelsen er tanken på den palestinske frigjøringen.

Han er ikke alene. Mohammeds fortvilelse og elendighet deles av arbeiderklassen i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA), etter deres mange revolusjonene har nå blitt bevisst tilranet av internasjonale finans- og hjelpeorganisasjoner og militærklassen.

Men når det gjelder Palestina, roper selv de mest desperate ut etter deres frigjøring. Den palestinske frigjøringskampen er den eneste verdige saken som deles av alle i Midtøsten og Nord-Afrika: fra sufi-er som tror at den neste Mahdi vil frigjøre al-Aqsa-moskeen, til sosialister som tror at Israel er bare forlengelsen av imperiet.

For oss som anti-imperialister er Palestina den store frontlinjen i den koloniale kampen.

I en tid der mange trekker grensen for “nøytralitet” så tett opp til den israelske staten at den benekter den grusomme folkemordet på palestinere, er Mohammeds ord radikale og trøstende. Hans ord er en forfriskende kontrast til dem som patologisk klamrer seg til forestillingen om at “Israel har rett til å forsvare seg selv”.

For oss som anti-imperialister er Palestina den store frontlinjen i den koloniale kampen. Den palestinske frigjøringskampen representerer for oss en blanding av rettferdighet, av velstand; av håp, av plikt; av offer, av motstand. Det høres mirakuløst ut, men det er sant — frigjøringen av den olivengrønne jorden vil kollapse hegemoniet til petrodollaren; kollapse den moderne slaveriet i form av Kafala-systemet; kollapse hjelpesektoren som viser bilder av de fattige for å finansiere overdådige fester i lukkede områder; kollapse de skjulte internasjonale domstolene som straffer nasjonalisering i den globale sør; Ikke bare det, aliierte med al Burhan er Israel en direkte krigsprofitør fra det som skjer i Sudan akkurat nå!

Mange i Vesten kan ikke forstå at vi er alle Palestina, og Palestina er oss. For Mohammed, den stakkars fyren, som sliter i rurale, krigsherjede Sudan: et fritt Palestina er hans trøst. La hans ord minne oss om at vi er de mange — “By the millions, by the billions we are all Palestinians“.

Fra Palestina til Kashmir, Arakan til Kongo, Tibet til Sudan, Chile til alle andre undertrykte land – våre imperialistiske fiender er felles, og de er godt organisert. Da må vi og våre motstandskampene også være godt allierte. For vi vet altfor godt at: People united will never be defeated!

Lenge leve motstandskampen!